Da covid-19-pandemien traff oss i fjor vinter, stupte både aksjemarkedene og aktiviteten i verdensøkonomien. De fleste oppfattet aksjemarkedsfallet som en rasjonell markedsreaksjon – det er bråstopp i økonomien og aksjemarkedene skal naturligvis falle mye.
Norges Bank har nå et inflasjonsmål på 2% pr. år, og de siste årene har prisstigningen vært omtrent på dette nivået. Folk under 50 år er vant til at prisene er ganske stabile, og mange tenker derfor ikke så mye på at prisene stiger sakte, men sikkert - rask prisstigning er noe som foregår i land som Tyrkia og Argentina.
Banksparerne tapte kjøpekraft
Sparemarkedet i Norge var ikke særlig utviklet for 40-50 år siden. Folk flest sparte i banken, og fondssparing var lite utbredt. Den høye prisstigningen var svært ødeleggende for banksparerne. Realrenten (nominell rente – prisstigning) var ofte negativ, og skatten var i tillegg høy. Det er nominell rente som beskattes, så du betaler skatt også på den avkastningen som bare er en kompensasjon for prisstigning. Banksparerne tapte derfor kjøpekraft gjennom hele denne perioden. De mer ressurssterke sparte gjerne i realverdier som eiendom og aksjer – ofte finansiert med lån som hadde klart negativ realrente etter skatt. Den høye inflasjonen var gunstig for disse gruppene. Norske pensjonister, som til dels har store boligformuer, la ofte grunnlaget for velstanden i denne perioden.
Ekspansiv politikk kan føre til økt inflasjon
Myndighetene verden rundt har ført en ekspansiv penge- og finanspolitikk for å redusere de økonomiske skadevirkningene av pandemien. Dette var nødvending, men særlig i USA er mange redd for at det kan ha blitt for mye av det gode, og at den ekspansive politikken vil føre til økt inflasjon. Det er vanskelig å være bastant i et vanskelig spørsmål som dette. Det virker mest sannsynlig at USA midlertidig vil oppleve litt høyere inflasjon, og at inflasjonen deretter faller tilbake til et nivåer rundt 2%. I Norge virker sannsynligheten for markert høyere inflasjon lavere. Husholdningene har mye boliggjeld, og bare litt høyere renter vil bremse etterspørselen kraftig. Økonomisk teori har utviklet seg siden 1970-tallet, og vi forstår fenomenet inflasjon bedre enn vi gjorde den gang. Norges Bank har også fått en mer uavhengig rolle og styrer som sagt etter et inflasjonsmål på 2%. Det virker lite sannsynlig at myndighetene i Norge vil tillate at inflasjonen løper løpsk på samme måte som for 50 år siden.
Høyere inflasjon er ugunstig for avkastningsbildet
Vi tror altså ikke på noen dramatisk økning i inflasjonen i Norge, men utgangspunktet for sparerne er dessverre ugunstig. Rentene er allerede meget lave, og realavkastningen er klart negativ selv med dagens moderate inflasjon. Vi har derfor ikke mye å gå på. Bare litt høyere inflasjon vil gjøre avkastningsbildet svært ugunstig. Særlig de lange rentefondene er utsatt, siden renteoppgang slår hardere der. Aksjemarkedene handler også på høye inntjeningsmultipler, og bare litt høyere renter kan føre til kursfall.
Rentefond er mer risikable
Det er som vanlig vanskelig er å vite hva man bør gjøre. Aksjemarkedet virker fortsatt som stedet der langsiktige sparere bør plassere mesteparten av pengene. Hvis vi tar feil og inflasjonen blir markert høyere, så vil aksjeverdiene iallfall i noen grad være beskyttet, fordi bedriftene vil være i stand til å velte mesteparten av de økte kostnadene over på kundene. De lange rentefondene er mer risikable, og det virker tryggere å plassere i de korte rentefondene. Man får heller ikke mye ekstra betalt for «å gå langt» i rentemarkedet. KLP Pengemarked, KLP FRN og KLP Obligasjon 1 år er eksempler på fond som gir kort renteeksponering.
