To aktive pensjonister synes det var gøy å jobbe igjen.
Sykepleier Eva Margaret Forsberg mener at spennende og varierte hverdager, gode kolleger, en interessant pasientgruppe og å bli respektert på jobb, er drivkreftene for å stå i yrket.
– Vi har et godt miljø oss sykepleiere imellom, men også med legene og andre yrkesgrupper på avdelingen. Og vi har mye humor. Det tror jeg er nødvendig i dette yrket, sier Forsberg.
Eva mener det er viktig å skille jobb og fritid.
– Det er selvfølgelig noen tilfeller som setter seg mer fast enn andre, men jeg er nok flink til bare å legge jobben fra meg. Det er alltid en som tar over, og skulle jeg ha behov for det kan jeg alltid snakke med noen. Hun trekker frem at det er ekstremt viktig med gode kolleger som hjelper og er der for hverandre.
– På vår avdeling har vi god takhøyde, og det oppleves godt at jeg ikke alltid må be om hjelp, men at noen faktisk kommer og spør om jeg trenger det. Å bli sett og hørt på arbeidsplassen er viktig for meg. Og jeg setter pris på fagutvikling, også for oss som har jobbet med dette lenge.
– Jeg har stått i dette i mange år og har opparbeidet meg god kompetanse, og opplever å være en styrke for avdelingen. Likevel lærer jeg stadig noe nytt, forteller hun.
Viktig med nok folk
Veien til sykepleien gikk via yrkesfag og jobben som hjelpepleier. Eva begynte sin sykepleierkarriere på sengepost på urologisk avdeling på Ullevål sykehus.
– På en sengepost er det stort trykk og vi strekker ikke ordentlig til, men dette er en nyutdannet sykepleiers hverdag: Mange pasienter og senger. Det er nok en del som tenker «hva skal jeg gjøre etter dette», for man orker ikke det over tid. Jeg husker jeg kalte det «helvetes-nattevakthelger», for det var enormt mye å gjøre, sier Forsberg. Nå er Eva intensivsykepleier og trives godt, men det er ikke bare solskinn.
– Det er dager vi bare løper rundt og ikke får tid til å gjøre en god jobb fordi det er for få folk på vakt; det bare raser inn med pasienter og alt er bare stress. Mye hadde nok vært bedre om det var nok folk på jobb, generelt sett. Men samtidig har jeg aldri tenkt at gresset er så mye grønnere på den andre siden. Jeg har tatt et valg og ønsker å jobbe med pasienter, sier hun.
Jobber så lenge hun kan
Den erfarne sykepleieren sier hun har tenkt å jobbe så lenge hun kan, men er ikke sikker på om det blir nåværende avdeling, yrkeskarrieren ut.
– Her er det veldig høyt tempo, men jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre om jeg ikke klarer dette lenger. Mest sannsynlig blir det en avdeling med litt mindre tempo, sier hun. Ville du valgt sykepleieryrket igjen om du visste det du vet nå?
– Jeg kunne nok gjort det for jeg trives godt. Men jeg har valgt å jobbe 80 prosent fordi jeg tenker det er bra for meg, både med tanke på familieliv og fordi yrket er krevende og intenst. Jeg vet ikke om jeg ville anbefale folk å bli sykepleier. De må i alle fall tenke over lønnen som ikke er god nok, og de ugunstige arbeidstidene. Men fagutvikling og spennende hverdager, veier tungt i andre enden.
Eva har sine tanker om hvorfor så mange sykepleiere slutter såpass tidlig i yrket, kanskje spesielt i utkantstrøkene. – I de større byene er det så mange valgmuligheter og fulle stillinger, slik er det ikke overalt. Det er nok mye underbemanning og mindre fagutvikling. Summen av ugunstige arbeidstider, mangel på fulle stillinger, bli beordret på jobb og dårlig lønn er nok utslagsgivende. Det gidder ikke folk å stå i!
– Dessuten er det en ny generasjon nå som lettere tar seg en ny utdannelse og skifter retning. Ikke som oss som på mange måter tok et livsvalg, sier Eva.
